reiserute

Nå har vi endelig fått reiseruta, og jeg er enda mer spent enn før! Rart hvor mye mer man gleder seg når man har noe håndfast å holde i, ikke bare noen mailer. Vi har flybilletter! Hurra! Reiseruta blir seende slik ut:

06.35 - 07.30     Kristiansund - Oslo
11.30 - 13.05     Oslo - London
18.45 - 07.20     London - Dar es Salaam

Som dere ser blir det jo mye venting både på Gardermoen og på Heathrow, men jeg har egentlig aldri kjeda meg på en flyplass så det tror jeg skal gå relativt smertefritt. Alt i alt blir det litt under et døgn med reise da vi lander 07.20 lokal tid og de ligger to timer foran oss. Hjemreisa den 5. februar blir seende slik ut:

08.35 - 15.40     Dar es Salaam - London
17.00 - 20.10     London - Oslo
21.45 - 22.40     Oslo - Kristiansund

Har fått mer informasjon og noen linker til de prosjektene vi skal besøke og det ser foreløpig kjempespennende ut. Poster de i neste innlegg så dere kan få se dere også! Gleder meg sinnsykt mye!

det er alltid flere sider av samme sak

I Argentina ble jeg vant til å hilse på venner og nye mennesker med et kyss på kinnet - gjerne begge kinnene. Jeg ble vant til å bo i en by der det bodde mer enn 700 000 mennesker og hvor det var konstant støy. Gatene var alltid støvete på grunn av ørkensanden og mange gater var så vidt asfaltert. Jeg ble vant til å ha sola stekende i ansiktet uansett om det var sommer eller vinter, og å kunne gå i flipflops og sandaler nesten hele året rundt. Regnværsdager kunne jeg telle på halvannen hånd, men når det først regnet flommet gatene og fortauene over så jeg vasset hjem fra skolen. Når gradestokken krøp over 35 grader kunne jeg bare gå ut i hagen og legge meg ved bassenget - prøv å gjøre det i Norge.

Det var aldri snakk om å gå i kjole eller skjørt på skolen, slik jenter gjør i Norge. Her var den faste bekledningen jeans, topp og converse. Hadde du på deg mer sminke enn litt mascara var du overpyntet i følge de fleste. Melk ble regnet som et måltid, ikke som noe man drakk til brødskiva med ost man spiste til frokost. Den skulle også gjerne inneholde både sjokoladepulver og sukker. Argentinere sparer ikke på det søte.

Den dagen jeg kom til Gardermoen etter 11 måneder i utlandet var det 21. juli. Jeg satt og ventet på flyet mitt i vintersko, langbukse, genser, jakke og skjerf, og hutret, mens folk gikk forbi meg i tynne sommerkjoler og sandaler. Regnet fosset ned slik jeg ikke hadde opplevd på nesten ett år, og selv 15 grader virket som den verste vinteren. Da jeg kom hjem til lille Kristiansund var det rart å ikke hilse på folk jeg møtte med et kyss, og jeg følte en konstant tomhet ved å bare si "hei" når jeg møtte venner. Det gjør jeg for så vidt fortsatt. Det skjedde ingenting i byen, og det var få som i det hele tatt var hjemme. Det var ikke snakk om å ligge ved bassenget hele dagen og lese bøker, eller møtes for å spise lunsj i sentrum eller å dra ut på nettene og danse. Ikke en gang kaféene holdt åpent på morgenene, og jeg var vant til å sitte på kafé klokka 07.30 og lese aviser og drikke svart kaffe mens jeg snakket med de ansatte.

Hjemme drev vi plutselig med kildesortering av både papir, plast, matavfall, glass og metall. I Argentina var søppel søppel. Alt ble kastet i samme pose, og når den var full ble posen hengt opp i et tre utenfor huset for å bli hentet av søppelbilen morgenen etter. Når jeg var på senteret eller på en kafé var den første tanken som slo meg at jeg måtte ta ut penger for å kunne betale. Jeg kom ikke på at butikker i Norge har kortautomater som ikke tar 10% ekstra før vennene mine minte meg på det. I Argentina hadde jeg også opptil flere ganger gått med pengene i bh'en i tilfelle jeg skulle bli ranet på gata. Det tok lang tid å bli vant til at det faktisk ikke skjer ran midt på åpen gate i Norge. Jeg holder fortsatt alltid et fast grep om veska mi når jeg er ute og går. Jeg er faktisk fortsatt nervøs for å ta opp mobilen fra lomma i tilfelle noen skal snappe den ut av hånden på meg, og jeg skifter aldri åpenlyst sang på iPoden i frykt for at noen skal se den og bli fristet. Ofte glemmer jeg at dette er Norge og at det er andre normer som gjelder her. Det er ingen som stjeler mobilen min om jeg holder den i et par minutter for å skrive en melding. Jeg skal ikke stikke under en stol at Argentina er et usikkert land, for det er et faktum.

Norge er ikke et land hvor folk spør "hvordan går det med deg?" til en ukjent person, og etter å ha bodd i et land hvor alle spør hvordan jeg har det og hva jeg føler og hva jeg trenger, får jeg virkelig inntrykket de fleste utlendinger har. At Norge er et kaldt land hvor menneskene ikke er åpne for nye mennesker. Går du inn på en butikk i Norge vil du kanskje få et smil, et "hei" og hvis du er heldig - et spørsmål om du trenger hjelp til noe.

Jeg sitter ikke her og sier at Argentina er bedre på noen måte. Det har sine ulemper og feil. Det jeg derimot prøver å få fram er hvilke forskjeller de to landene har, på godt og vondt. Av og til savner jeg Argentina og det jeg hadde og opplevde der, og i dag er en slik dag. Det er fint å bare kunne mimre tilbake og savne litt. Tror alle trenger en slik dag i blant. Det gjør vondt, men det er også fint.

svar på leserspørsmål

Hei! Jeg skal også dra til argentina som utvekslingsstudent om 2 år. Også lurte jeg på om du anbefaler å reise med AFS. Syntes du det var bra? Var de flinke til å sette deg hos en vertsfamilie du trivdes med? og sist men ikke minst, var argentina verdt et helt skoleår?


Jeg har skrevet veldig mye forskjellig om AFS i løpet av året, men for å svare på spørsmålet ditt er jeg kjempeglad jeg dro med AFS. Både opplegget før jeg dro, oppfølging underveis i året, og opplegget etterpå har jeg vært veldig fornøyd med. På preorienteringa hadde vi kjempeflinke ledere som virkelig forberedte oss på, og fortalte oss om, det å reise ut for et helt år, og reorienteringen var likedan. I begynnelsen hadde jeg litt i mot AFS i byen min i Argentina, på grunn av manglende kontakt osv., men i etterkant ble jeg veldig glad i lokallaget mitt. De var kjempeflinke til å arrangere orienteringer og reiser for oss studentene. Vil absolutt anbefale deg å reise med AFS.

AFS i Argentina var flinke til å finne familier, og jeg vet av erfaring at vertsfamiliene til alle utvekslingsvennene mine var oppegående og snille. Familien min var fantastisk, men som med alle andre familier er det jo naturligvis småting som kunne vært bedre, men det er jo opp til en selv om en vil velge å bli der eller skifte familie. Det er også viktig å huske på at dette vil bli en vanesak, noen ting trenger man bare tid til å bli vant til! AFS Argentina er generelt veldig flinke til å sjekke ut vertsfamilier og sikre at de er "normale", så det er ikke noe problem. Trivdes kjempegodt hos vertsfamilien min og jeg bodde der hele året.

Om Argentina var verdt et helt skoleår? Definitivt. Jeg har aldri angret på at jeg dro til Argentina, og jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det heller. Jeg fikk oppleve et land jeg ikke visste noe som helst om før (bortsett fra Messi og Maradona), og jeg lærte å snakke spansk! Skal love deg at det er kult å kunne et annet språk enn de fleste du kjenner, og du får SÅ mye igjen for det senere i livet! Flere av vennene mine dro til USA samtidig som meg, og selv om de ikke angrer på at de dro dit har flere av de sagt at dersom de skulle velge på nytt ville de valgt alternativt. Det er altså ingen grunn til å la være å velge alternativt, du vil ikke angre.

Håper noe av dette hjalp, selv om det kom litt på grensen sent! Hvis du - eller noen andre - har noen spørsmål er det bare å legge igjen i kommentarfeltet eller sende meg en mail på maarthem@hotmail.com.

Tanzania

Om to uker og fem dager befinner jeg meg her:





Sources: 1 / 2 / 3 / 4 / 5

Dere vet den konkurransen jeg skrev om for noen måneder siden? Vel, vi vant. Sinnsykt. Ergo; VI SKAL TIL TANZANIA! Reiser sammen med to venninner som var på laget mitt, Ida og Marit, i tillegg til et annet lag og en representant fra Kirkens Nødhjelp. Vi fikk tilsendt reiseinformasjon i går, og vi skal blant annet på safari i Mikumi Nasjonalpark, besøke byen Iringa inne i landet, utforske Tanzanias tidligere hovedstad og største by Dar es Salaam og dra til Zanzibar. På de forskjellige stedene skal vi besøke prosjekter som Kirkens Nødhjelp driver, som blant annet i forbindelse med HIV/aidsproblematikk, låne- og sparegrupper og klimatilpasning. Vi skal også møte en gruppe kvinner i VICOBA som arbeider for kvinners rettigheter. På Zanzibar skal vi få se hva som gjøres for samarbeid mellom muslimer og kristne.

Dette kan jo faktisk ikke bli noe annet enn fantastisk bra, jeg gleder meg kjempemye. Vi reiser den 26. januar, og kommer hjem 5. februar, så vi får ca. åtte dager der nede (ekskludert de to som går med til reise). En helg i Iringa, en dag på safari, noen dager i Dar es Salaam og rundt 3-4 dager på Zanzibar hvor vi i tillegg til prosjekter skal få litt tid til å ligge på stranden.

Kommer med mer informasjon om de forskjellige stedene og prosjektene når jeg får det tilsendt fra Kirkens Nødhjelp! Er det noen spørsmål er det for så vidt bare å spørre.

et par ord

Jeg vil gjerne skrive et innlegg med noen ord til de fremtidige utvekslingsstudentene som leser bloggen min. Når man leser utvekslingsblogger er det lett å tro at alt svever på en rosa sky, da de fleste velger å ikke skrive for mye om negative opplevelser når både foreldre hjemme i Norge, og familie og venner i vertslandet kan få lese om dette. Det betyr derimot ikke at ting ikke er negativt.

Mange reiser på utveksling med det inntrykket av at alt skal bli så fint og flott, og det kommer ikke til å være noen motbakker. Feil. Det kommer til å komme dager hvor du våkner og hater alt og alle, og du stiller deg spørsmålet "hva i alle dager gjør jeg her", men så vil du våkne opp dagen etter og tenke "jeg kan ikke dra herfra" og alt virker bedre enn best. Utveksling er ikke en dans på roser slik det kan virke for veldig mange, og det kommer til å komme mange motbakker. For det er slik det er å være på utveksling, du kan ikke alltid elske alt og det vil garantert komme dager hvor du ikke kommer til å skjønne hvordan du skal komme deg over det. Men det er slik det er.

Heller ikke vær så bekymret over vertsfamilien din. Jeg er overbevist om at hver utvekslingsstudent lyver glatt når de sier at vertsfamilien er perfekt. Ingenting er perfekt, og noen ganger kommer du til å kunne ønske vertsfamilien din dit peppern gror, men det er for så vidt slik med din biologiske familie også. På ett punkt i året vil du havne i konflikt med vertsfamilien, enten på grunn av en misforståelse eller noe mer alvorlig. Det er bare viktig å huske på at ting blir bedre. Når ting virker som om det ikke kan bli verre, blir de som oftest ikke det heller, så stå på og kom deg gjennom det.

Det er også viktig å huske på at hvert utvekslingsår er forskjellig. Alle har sin individuelle opplevelse, og kan ikke sammenlignes. Noen møter mye problemer, noen selvforskyldte og andre ikke, mens andre kanskje ikke kommer borti de store konfliktene. Personlig hadde jeg ingen store nedturer det første halvåret, og det første savnet opplevde jeg ikke før i slutten av mai, mens andre jeg vet av har grått seg i søvn hver kveld i flere uker.

Alle som drar på utveksling har forskjellige opplevelser, og det er vikig å ikke sammenligne for mye med andre sin opplevelse. Bare nyt den tiden dere har i et nytt og spennende land, for tiden kommer til å fly før dere aner det. Lykke til.

hei dere

Hei alle sammen! Vet ikke om jeg har en eneste leser igjen, men jeg har fått med meg at jeg fortsatt har 50 followers på bloglovin, så det kan jo ikke være så ille. Jeg vet jeg sa for ca. én måned siden at når skulle jeg endelig begynne å blogge igjen, men så fikk jeg det liksom ikke til likevel. Nå derimot, er jeg veldig forberedt på å begynne å blogge igjen.

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal gjøre det, da det er veldig mye jeg har lyst å fortelle, men jeg skal prøve å mate det ikke alt for ivrig de neste dagene og ukene. Uansett, her er et bilde fra da jeg nettopp hadde kommet hjem. Familie og venner møtte meg på flyplassen, og alt var egentlig bare kjemperart, men likevel fint.

støtt oss i underskriftskampanjen til Kirkens Nødhjelp

Jeg og to andre jenter har laget et lag på siden til Kirkens Nødhjelp hvor vi engasjerer andre ved å skrive under på en kampanje. Skaffer vi nok underskrifter kan vi kan vinne en tur til Tanzania for å hjelpe til mot fattigdom. På sidene til Kirkens Nødhjelp står følgende om konkurransen:

"I Tanzania jobber Kirkens Nødhjelp for å styrke lokalsamfunn, bekjempe fattigdom og bidra til økonomisk rettferdighet. På reisen med Kirkens Nødhjelp vil dere få en unik mulighet til å se hvordan vi jobber gjennom lokale partnere, og besøke noen av våre prosjekter."

For å støtte oss trykk PÅ DENNE LINKEN og trykk på linken "Skriv under" til høyre på siden! 

ya llego el momento para contar

Jeg legger meg langflat. Jeg bruker vanligvis å hate alle som beklager for "ikke å ha blogget på en hel dag!", men nå føler jeg egentlig at jeg har et lite ansvar ettersom det var mange av de andre utvekslingsstudentene som leste bloggen min. Så... hva skal jeg si? Kommer til å skrive noen innlegg de nærmeste dagene for jeg har en haug med ting å skrive. Gleder meg til å blogge faktisk, det hadde jeg ikke trodd jeg skulle skrive.

Bueno, normalmente odio a todos los que dicen "ay, perdon por no haber escrito nada en mi blog!", pero ahora siento que tengo una responsibilidad por los intercambios que han estado leyendo mi blog. Asi que... que voy a decir? Voy a escribir algo los próximos dias porque tengo un montón de cosas para contar. Tengo ganas de escribir en realidad, y eso nunca pensaba que diría.

19.25

querido san juan, querida argentina

18.30

Det har rukket å bli vinter i San Juan nå. Noe som vil si at det nærmer seg 1 helt år i Argentina, 1 helt år på eventyr, 1 helt år med livet som Marta og ikke Marthe. Da jeg ankom på vinterstid i august i fjor var San Juan et kaldt, trist sted med trær med døde blader og mennesker innpakket i klær. Så kom våren i september, og i oktober viste det seg hvilken grønt og nydelig sted San Juan egentlig var. I november ble det grønnere og grønnere og sommerferien startet. I desember kom den nådeløse heten for fullt og vi hadde ikke noe bedre å ta oss til enn å avkjøle oss i bassenget. Noe annet var umulig. Skyer og regn så vi nesten aldri noe til, men når det først regnet kunne det regne en hel dag i strekk. Januar og februar ble tilbrakt sammen med venner og sene netter helt fram til skolen startet sent i mars. Familien og jeg var også store deler av sommeren i klubben og på veien dit kunne vi stoppe langs gaten for å kjøpe vannmeloner store som 3 basketballer, som nettopp hadde blitt høstet inn fra markene utenfor byen. I april begynte nettene å kjølne og det var ikke lenger like koselig å være ute. Høsten kom for fullt i mai når bladene fikk farger som oransje, rødt og gult, før de til slutt begynte å falle av i begynnelsen av juni. Druene, granateplene og olivenene ble høstet inn og mot slutten av juni var også appelsinene, grapefruktene og sitronene modne. Så kom juli med minusgrader på morgenen, og det ble klart at det virkelig hadde blitt vinter i San Juan.

Jeg tror egentlig det jeg prøver å forklare for meg selv er at jeg faktisk har vært over 10 måneder i Argentina. At jeg faktisk har opplevd alt jeg har fått oppleve, og at det ikke bare er en drøm jeg må klype meg selv for å komme meg ut av. Jeg har levd ut eventyret på godt og vondt, men siden eventyr alltid ender godt tilsier det at det snart på tide å pakke sakene sine og dra herfra. Slutte mens leken er god.

Da jeg kom hit tenkte jeg hele tiden «Dette er ikke livet mitt, og det jeg gjør vil ikke virke inn på livet mitt der hjemme. Dette er en slags spøk jeg kan leve i et år, og det har ikke noe å gjøre med det virkelige livet mitt.» Feil. Så utrolig feil. Menneskene jeg har blitt så forferdelig glade i, gatene jeg har vandret i utallige ganger, familien min med tanter og søskenbarn, alle utestedene som har vært tilholdssted på nattestid, skolen min, de forskjellige plazaene med sine minner, bussene som jeg har brukt fast, sentrum... De er alle ting som for alltid vil være med meg for resten av livet og jeg kommer til å smile bredt hver gang jeg tenker på alt som har skjedd her.

Hjertet mitt er delt i to, og den ene delen vil bli værende igjen i Argentina når jeg reiser. Og der vil den antakeligvis være for alltid.

GRACIAS.

los futuros médicos

15.49

På onsdag mens jeg var på Baró for morgenkaffen min (un cappuccino doble y dos medialunas por favor?), kom Ceci, Flor, Gastón, Pepe og Nico innom og satte seg ned en liten stund. De gjør førkurset til medisinstudiet nå, og har dermed kurs i sentrum, så Gastón og Flor kom innom for å hilse på meg både mandag, tirsdag og onsdag. Uansett, på onsdag etter kaffen dro vi innom Club Español hvor de kurser for i hovedsak å hente noe, men så tvang de meg til å ta bilde av de.

Så her har dere da noen av vennene mine; de fremtidige legene og kirurgene.

Ceci y yo. 

Pepe, Nico, Gastón y Ceci.

"Bueeena, primero hay que entrar." Jajaja, los quiero mucho amigos.

a - river - c - d - e...

14.48

De fleste av dere, som er oppegående, har vel fått med dere at i Argentina er det fotball som gjelder. Det er uten tvil den viktigste sporten og la onda her nede ved kamptid er ekstrem. For mange finnes det ikke mer til livet enn fotball og favorittlaget.

I Norge hvis det er én fotballkamp du skal se er det Rosenborg – Vålerenga og i England er det vel Manchester United – Liverpool. Her i Argentina spilles klassikerkampen – EL CLÁSICO – mellom lagene River Plate (CARP) og Boca Juniors (CABJ), begge fra Buenos Aires-området. De fleste med respekt for seg selv har sitt eget favorittlag, men mesteparten holder i tillegg med enten River eller Boca. Jeg holder med Boca bare for å ha det sagt.

River har spilt ganske dårlig den siste sesongen men den siste kampen mot Belgrano (fra Córdoba) hvor de spilte uavgjort gjorde at de rykket ned fra A-serien til B-serien (derfor overskriften, hahaha). På grunn av at de fleste argentinere er superfans av favorittlaget legger de ofte mye (i overkant mye) følelser i kampen, som gjorde at da det ble klart at de spilte uavgjort og at River rykket ned begynte folkene på tribunen å kaste ting ned på banen, brøle banneord, og størsteparten av mengden begynte å gråte. Se for deg menn i 30-40-50-årsalderen som står på tribunen og gråter av fortvilelse over at favorittlaget har røket ned.

Etter kampen satt River-spillerne, i sorg, midt på banen med politibeskyttelse rundt seg fordi fansen stormet banen og kastet ting, hvor de ble sittende i godt over en time. Selve stadionen ble rasert, ødelagt og satt fyr på (den ble ikke åpnet for rydding pga. Etterforskning før én uke senere), og i butikkene i kvartalene rundt ble vinduene knust, ting ble stjelt etc. Politiet var ute i gatene dagene etterpå for å holde folkemengdene unna, og det ble også brukt vannkanoner siden folk var som gale. Fikk sett både klipp og bilder på nyhetene de morgenene jeg satt på café og leste, når jeg ikke var på skolen, så jeg har sett det (på tv) med mine egne øyne.

Men det er for så vidt ganske "tragisk" at River rykker ned, for i hele historien til klubben (på 110 år) har de vært i A, så det er en helomvending for å si det slik. Og det "verste" er at neste år vil det ikke bli noen klassikerkamp fordi Boca og River ikke kommer til å spille mot hverandre, og det er jo den kampen som er the one to watch. Aviser i hele Argentina, Sør-Amerika og verden har skrevet om nedrykket, og fant også en artikkel i VG! Trykk HER for å lese.

Men for å se det på den lyse siden, San Martín fra San Juan er nå oppe i A!

sushi y tragitos con las chicas

13.54

Nå begynner det for så vidt å bli rundt en måned (21. mai haha) siden jeg dro på Sushi Bar og etterpå på bar sammen med Cathlin (USA), Emma (Frankrike), Ditte (Danmark), Charlotte (Canada) og Nora (Tyskland). Stedet for å spise sushi er kanskje mitt favorittspisested i hele San Juan. Stedet, maten, folkene, atmosfæren... Elsker alt egentlig. Så spiste vi sushi da, masse sushi.






Etterpå dro vi på baren La Lupita hvor vi ble for resten av natta. Til slutt endte jeg opp med å ligge over hos Cathlin siden hun bor nærmere enn det jeg gjør, og dermed slapp jeg å betale en masse (25 kroner) for taxi hjem til meg.







Fin, fin kveld!