søndag 4. november 2012

Tanzania dag 5, Iringa

30. januar 2012
"Da jeg stod opp denne dagen følte jeg meg frisk som en fisk til tross for at jeg ikke orket å stå opp til frokost. Vi dro til pre-school* rett bortenfor der vi bodde, hvor vi møtte barn i alderen 2 til 6 år. Det var så utrolig fint da vi gikk ut av bilen og alle barna kom løpende mot oss for å holde oss i hendene. Når vi kom inn presenterte de seg først på engelsk, og deretter vi, før de sang og danset for oss. Etterpå hadde de friminutt så alle var ute i gården, og vi tok masse bilder."
Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic
"Da vi var i den minste klassen var det derimot noe jeg reagerte på. De hadde en liten, delvis funksjonshemmet gutt i klassen og læreren bare "this is (navn), he's not normal", før hun fortsatte til neste. Jeg ble så sykt skiplet og trodde faktisk ikke mine egne ører for å si det på det måten. Det tror jeg ikke ville skjedd i Norge. Men likevel, det var jo sånn i Norge for bare noen tiår tilbake. Jeg tenkte med en gang på boka "Jonas" av Jens Bjørneboe hvor de som har lærevansker går på en skole som heter Idiotten. 

Vi snakket med én av de som hadde hatt praksis som lærer, Anna, på en skole som ikke var i regi av IOP**, og hun sa at de slår barna overalt. Hun og to-tre andre hadde vært i en barneskoleklasse for å rette engelskprøver, og mens de satt der gikk undervisningen som normalt. Dersom barna ikke kunne svare fikk de slag med en pisk. Da det var en liten gutt som ikke kunne svare, ble han beordret til å legge seg ned på gulvet før læreren pisket han flere ganger. Men som de sa, de måtte bare sitte stille og late som om det ikke skjedde noen ting, for det er faktisk ikke opp til de å redde verden. De kan gripe inn, klage til lærerne, men de vil bare skape unødvendig fiendtlighet mellom hvite og innfødte, og det vil ikke skje noe mer enn det, da hele systemet er korrupt. Ingenting fungerer, og det hjelper ikke å begynne i det små, for det er høyere oppe man må gripe inn, og det er ikke opp til praksiskandidater som skal være der i noen få uker (kanskje bare dager). Den som tier samtykker, men igjen, hva kan man egentlig gjøre? 

De hadde også besøkt et barnehjem for foreldreløse barn med enten psykiske eller fysiske hemninger. Det var barn i alle aldre - helt fra nyfødte og oppover - og alle var på en måte overlatt til seg selv og sin egen skjebne. De fotalte at de hadde sett barn med fluer i ansiktet og som faktisk så ut som om de ble spist levende. Andre barn lå alene, babyer, i sin egen avføring uten å kunne gjøre noe. De som bor der er ikke en gang så veldig hemmet. Noen har kanskje bare epilepsi, men fungerer ellers helt normalt. Det var visstnok normalt å gå heksedoktorer til å komme og prøve på djevelutdrivelse. Noe så sykt. Det sier kanskje også en del om kunnskapsnivået mange her har.

Etter skolen dro vi langt ut på landsbygda hvor vi skulle besøke noen fosterfamilier. Vi fikk komme inn i tre hus og se - vi snakker leirhytter - men her ble jeg så dårlig at jeg bare måtte legge meg ned i bilen i stedet for å være med inn på møtet. [...]. Da vi endelig kom tilbake til barnehjemmet gikk jeg rett og la meg, og spiste ikke lunsj heller. I 5-tiden hadde de andre vært på IOP-butikken, så de vekte meg. Kristine*** kom med en cola til meg, noe som virkelig fikk igang kroppen igjen. Til middag fikk vi faktisk pizza og potetstappe og da ble det jubel for å si det sånn! Til tross for at jeg hadde sovet mye av dagen og jeg var forberedt på en søvnløs natt fikk jeg faktisk sove hele natta, med bare et par nye myggstikk."
Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic
Siden dette var den siste kvelden vi hadde på barnehjemmet ble det ordnet i stand en stor bonfire midt ute på plassen. Det var et kjempestort bål, og det ble ikke tent før det var bekmørkt ute. Vi danset afrikanske danser og sang med på det de sang på swahili selv om vi ikke skjønte noe. Etterhvert begynte vi med flere leker. Noen leker vi hadde lært på pre-school samme dag, og andre leker som vi kunne fra før. Det var kjempegod stemning, og alle på barnehjemmet deltok. Det vil si at vi var mellom 50 og 60 tilsammen ute på plassen. Bildet under er ikke av så veldig god kvalitet, men det gir i alle fall et lite inntrykk av stemninga.
Image and video hosting by TinyPic

* Pre-school er en førskole som er drevet av Ilula Orphan Program og mottar støtte fra Kirkens Nødhjelp. Den har kvalifiserte lærere, og barna som går der har rettigheter. Disse barna er ikke foreldreløse, men tilbringer tid der fordi foreldrene jobber.
** IOP står for Ilula Orphan Program. De driver også barnehjemmet vi bodde på, og mottar støtte fra Kirkens Nødhjelp.
*** Representanten fra Kirkens Nødhjelp i Norge som var med på turen.

Ingen kommentarer: