torsdag 20. november 2014

"Det er bedre å la være, enn å gjøre det dårlig"

Image and video hosting by TinyPic
Vi har alle hørt om det i media de siste månedene. Flink pike-syndromet. Jenter som blir syke fordi de alltid er flinke. Alltid være flinke - i alt.

For et luksusproblem det er å være flink. At det for noen skal medføre mange problemer. For et ufattelig teit og selvoppdiktet problem. Altså, har du hørt om noe så unødvendig og lite fruktbart som det å bli syk av å være flink? Her snakker vi first world problem. Likevel er jeg, ufrivillig, en del av de. I hvert fall til en viss grad...

tirsdag 28. oktober 2014

Tanzania dag 10, Zanzibar og Dar es Salaam

4. februar 2012
"Våknet faktisk kokka 7 og var lys våken, så Ida og jeg gikk og spiste frokost med en gang før vi tok taxi inn til Stone Town for å kjøpe noen greier vi ikke hadde rukket å kjøpe enda. Etterpå lå vi alle sammen ved bassenget og grillet oss og badet. Lunsj spiste vi på en av hotellrestaurantene, ikke at den var spesielt god, men spiste litt likevel."
bilder // Ida Ohr

"Etterpå lå vi enda mer ved bassenget og jeg plukket skjell på stranden. De har utrolig mange fine og store skjell som bare ligger rundt i vannkanten på stranda."
"Vi tok båten hjem halv 4 og vi sov hele turen. Merket allerede da at jeg hadde blitt ganske så solbrent i løpe av dagen. Ble bare rødere og rødere utover kvelden og alt gjorde vondt uansett hva jeg gjorde. På kvelden dro hele gjengen til huset til Trine* for å spise middag. Vi bestilte pizza fra en restaurant med overraskende god pizza. Huset var også kjempefint, ikke over the top, men helt normalt og jordnært. Klokka 10 var vi tilbake på hotellet for å pakke"
bilde // Ida Ohr
bilde // Ida Ohr

*Lederen av kontoret til Kirkens Nødhjelp i Dar es Salaam.

mandag 27. oktober 2014

Tanzania dag 9, Dar es Salaam og Zanzibar

3. februar 2012
"så kom endelig dagen hvor vi skulle reise til Zanzibar, og den har vi ventet lenge på! Vi stod opp kjempetidlig og tok båten som gikk kl. 7.00. Båten var heldigvis av den hurtige sorten, så vi kom fram ganske fort. På vei dit var det tidenes vind, så alt av skjorter og hår flagret fram og tilbake."
"Vel framme sjekket vi inn på strandhotellet vårt og dro ut i Stone Town for å besøke noen prosjekter. Det første var UPENDO, som jeg synes var utrolig spennende. De utdanner kvinner til å sy, og noen blir videre ansatt som syerske for butikken de driver. Alle klærne er laget av tradisjonelle kangaer som er sydd til ganske moderne klær. Kjøpte meg et kjempefint skjørt."
"Etterpå besøkte vi InterFaith som jobber for fred mellom muslimer og kristne. Det var egentlig bare helt OK, forventet kanskje litt mer. Vi spiste lunsj på en kjempefin restaurant med sjøutsikt, før vi gikk mot kangamarkedet. Kjøpte meg tre stykker for jeg tenkte å lage litt putevar og sånt av det."
"Etter å ha ligget litt i ettermiddagssola spiste vi middag på hotellrestauranten. Servicen var kjempegod og maten var nesten enda bedre! Spiste faktisk vortesvin og det er jo ganske kult. Jeg har spist Pumba!"

søndag 26. oktober 2014

The sisterhood of the traveling book

I juni 2011 begynte utvekslingsåret til Cathlin, Ditte og meg å nærme seg slutten. Vi var alle klar over hvor lett det var å bli fanget i "utvekslingsbobla" mens man er ute, for så å poppe ut av den i det man kommer hjem og dermed miste kontakten med hverandre. Det hadde vi ikke lyst til. Vi bestemte oss derfor for å finne en tykk bok som vi kunne skrive i på omgang. Meningen var rett og slett at hver av oss skulle ha boken i et par måneder hver og skrive om hverdagen vår, minner fra utvekslingen, fremtidsplaner og andre artigheter. Og så skulle den sendes videre til den neste. Vi har jo alle Facebook, men en faktisk bok føles så til de grader mer personlig. Ikke minst er det mye hyggeligere å kunne lese gjennom alt som har blitt skrevet når boka endelig dumper ned i postkassen etter en runde.
Et sånt prosjekt er lett noe som kunne ha gått i stå, men siden alle tre er like opptatt av å holde det gående, skriver vi fortsatt jevnlig. Vi har bare skrevet ut en tidel, men målet er at når boken er skrevet ut, da skal vi alle tre møtes i San Juan, mimre om utvekslingen, drikke kaffe og kjøpe en ny bok sammen. Jeg tror det er litt av motivasjonen for å holde boken i gang. Det er så alt for lett å si at man skal treffes igjen, uten at det gjøres alvor av det. Nå har vi faktisk en frist. Vi må bare skrive litt til.
For noen måneder siden var det min tur igjen til å ha boka. Det er veldig merkelig å lese gjennom de første oppdateringene fra 2011 nå, tre år senere. Vi var alle 17 år gamle og følte at det fortsatt var i Argentina vi burde være. Sammen. Det merkes veldig godt på skrivingen når vi snakket om San Juan og alt vi opplevde. I tillegg var spansken vår unektelig mer oppdatert enn i dag. Det overrasker meg at jeg var så god på sanjuaninsk slang, selv om det var akkurat slik vi snakket og skrev på den tiden. Når jeg leser de oppdateringene fra de siste årene er spansken fortsatt intakt, men kanskje mer teoretisk? Slangen er i hvert fall tilnærmet fraværende. 
Hver gang jeg får boka leser jeg gjennom alt som har blitt skrevet. Det er så koselig når man fortsatt hører hverandres stemmer i hodet når man leser, til tross for at det har gått tre år siden sist vi snakket sammen. 
Jeg er så uendelig glad for at vi har denne boka sammen. Selv med internett klarer man aldri helt å fortelle det man vil, mens med denne boka kan vi skrive over så lang tid vi vil, så langt vi vil og om hva som helst. Som Cathlin skrev i sin siste oppdatering: "denne boka burde være på et museum". Så absolutt.