søndag 26. oktober 2014

The sisterhood of the traveling book

I juni 2011 begynte utvekslingsåret til Cathlin, Ditte og meg å nærme seg slutten. Vi var alle klar over hvor lett det var å bli fanget i "utvekslingsbobla" mens man er ute, for så å poppe ut av den i det man kommer hjem og dermed miste kontakten med hverandre. Det hadde vi ikke lyst til. Vi bestemte oss derfor for å finne en tykk bok som vi kunne skrive i på omgang. Meningen var rett og slett at hver av oss skulle ha boken i et par måneder hver og skrive om hverdagen vår, minner fra utvekslingen, fremtidsplaner og andre artigheter. Og så skulle den sendes videre til den neste. Vi har jo alle Facebook, men en faktisk bok føles så til de grader mer personlig. Ikke minst er det mye hyggeligere å kunne lese gjennom alt som har blitt skrevet når boka endelig dumper ned i postkassen etter en runde.
Et sånt prosjekt er lett noe som kunne ha gått i stå, men siden alle tre er like opptatt av å holde det gående, skriver vi fortsatt jevnlig. Vi har bare skrevet ut en tidel, men målet er at når boken er skrevet ut, da skal vi alle tre møtes i San Juan, mimre om utvekslingen, drikke kaffe og kjøpe en ny bok sammen. Jeg tror det er litt av motivasjonen for å holde boken i gang. Det er så alt for lett å si at man skal treffes igjen, uten at det gjøres alvor av det. Nå har vi faktisk en frist. Vi må bare skrive litt til.
For noen måneder siden var det min tur igjen til å ha boka. Det er veldig merkelig å lese gjennom de første oppdateringene fra 2011 nå, tre år senere. Vi var alle 17 år gamle og følte at det fortsatt var i Argentina vi burde være. Sammen. Det merkes veldig godt på skrivingen når vi snakket om San Juan og alt vi opplevde. I tillegg var spansken vår unektelig mer oppdatert enn i dag. Det overrasker meg at jeg var så god på sanjuaninsk slang, selv om det var akkurat slik vi snakket og skrev på den tiden. Når jeg leser de oppdateringene fra de siste årene er spansken fortsatt intakt, men kanskje mer teoretisk? Slangen er i hvert fall tilnærmet fraværende. 
Hver gang jeg får boka leser jeg gjennom alt som har blitt skrevet. Det er så koselig når man fortsatt hører hverandres stemmer i hodet når man leser, til tross for at det har gått tre år siden sist vi snakket sammen. 
Jeg er så uendelig glad for at vi har denne boka sammen. Selv med internett klarer man aldri helt å fortelle det man vil, mens med denne boka kan vi skrive over så lang tid vi vil, så langt vi vil og om hva som helst. Som Cathlin skrev i sin siste oppdatering: "denne boka burde være på et museum". Så absolutt.


Ingen kommentarer: