torsdag 20. november 2014

"Det er bedre å la være, enn å gjøre det dårlig"

Image and video hosting by TinyPic
Vi har alle hørt om det i media de siste månedene. Flink pike-syndromet. Jenter som blir syke fordi de alltid er flinke. Alltid være flinke - i alt.

For et luksusproblem det er å være flink. At det for noen skal medføre mange problemer. For et ufattelig teit og selvoppdiktet problem. Altså, har du hørt om noe så unødvendig og lite fruktbart som det å bli syk av å være flink? Her snakker vi first world problem. Likevel er jeg, ufrivillig, en del av de. I hvert fall til en viss grad...

Gjennom hele andreåret og tredjeåret på videregående ble vi fortalt at særemne i norsk ikke kunne tas som et skippertak, og det måtte vi, Gud forby, ikke forsøke. Hva gjorde jeg? Jeg tok skippertak. Erfaring viste at minimal innsats fra meg likevel ble gode resultater. Dermed skrev jeg hele særemnet - både skriftlig og muntlig - på én natt. Jeg startet i 23-tiden og ble ferdig rundt en time før fremføring. Vi var kun to i klassen som fikk toppkarakter. 

Jeg skal være den første til å si det rett ut: jeg har aldri jobbet for noe som helst hittil i mitt liv. Jeg har naturligvis lagt inn innsats i det jeg har holdt på med, men jeg har aldri behøvd å gjøre noe ekstra. På skolen har jeg alltid vært flink. Jeg har veldig lett for å forstå ting etter bare å ha hørt det et par ganger og har aldri behøvd å lese til en prøve mer enn én dag i forveien. 

Særemnet ble skippertaket, semesteroppgaven i historie og muntlig eksamen i politikk likeså. Og det gikk helt fint. Man bli bortskjemt, og etterhvert lærer man seg at resultater ikke alltid gjenspeiler innsats. 

Så klart måtte realiteten slå meg i fjeset på et eller annet tidspunkt. Første del kom etter avsluttende eksamen i hovedmål i fjor vår. Jeg trodde jeg skrev kjempebra, men jeg fikk "bare" en firer. Jeg var så flau at jeg fortalte alle at jeg fikk 5. Jeg turte ikke fortelle noen hvordan det egentlig gikk før påsken året etterpå.

Da jeg begynte på universitetet i fjor kom den virkelige smellen. På videregående var jeg vant til å befinne meg i det øvre sjiktet, men nå var jeg én av 250 veldig flinke mennesker. Per semester

I begynnelsen gikk det helt fint. Vi var på lesesalen, hadde forelesninger og så kurs. Så kom tiden for å levere inn første fakultetsoppgave. Jeg leverte inn to oppgaver før jeg rakk å få tilbake den første, og fikk C. På begge. 

Allerede én måned inn i studiet hadde kursledere sagt at dersom vi ikke fikk A eller B kunne vi like gjerne slutte på dagen. Det var åpenbart at vi ikke fikk jobb med C. Til tross for at dette var mine første innleveringer knakk jeg helt sammen. På lesesalen gjorde jeg ikke annet enn å sammenligne meg selv med andre, og tenke "hva i alle dager skal til for at jeg skal få jobb fremfor noen av de andre som sitter her." Jeg brøt meg rett og slett ned med negative tanker. 

Som person er jeg veldig realistisk, på grensen til pessimistisk, og jeg vet hva fakta er. Jeg vet at det er jobb selv for de med C-snitt. Jeg vet at jeg ikke skal bli forretningsadvokat og ikke trenger A på alt. Jeg vet at jeg blir dårligere av å tenke negative tanker. Jeg vet at det kun er eksamen som teller, ikke underveisvurderinger.

Man vet hva som er riktig, men likevel klarer man ikke å rette seg etter det. 

Jeg vet at jeg gir opp for lett. Tankegangen har alltid vært at det er bedre å la være, enn å gjøre det dårlig. Jeg er flink til å være flink, men jeg er helt elendig i å gjøre det dårlig. Jeg takler det ikke. På videregående lot jeg heller være å levere inn ting, enn å gjøre det dårlig, og det har til en viss grad også fulgt meg videre. 

Det er flott å ha høye krav til seg selv. Man skal ha høye krav. Høye krav kombinert med dårlig selvdisiplin og lett for å gi opp, er derimot en fryktelig dårlig kombinasjon. Selv om man vet at man har prestert bra nok, sitter man alltid med følelsen av at man burde ha gjort det bedre. Det er en ond sirkel. 

Får man B, tenker man at man burde ha fått A. Får man A tenker man at det er ufortjent. 

Semesteroppgaven i Exphil leverte jeg aldri inn, men møtte likevel opp på avkrysningstesten i desember. Jeg kunne jo prøve selv om jeg ikke en gang hadde kjøpt pensum. Jeg bestod - med 15 av 15 nødvendig rette. Selv om det var en stor personlig seier for meg der og da, gikk det fort over til at "jaja, det var bare flaks." 

Eksamen ble utsatt og jeg tok hele 60 studiepoeng til sommeren. Exphil gikk kjempebra, men de to andre gikk veldig dårlig. På den siste var det likevel 29 andre - 10% - som strøk. Det at jeg ikke hadde lest mer enn 20 sider i noen av bøkene, ikke vært på forelesning, ikke gått på kurs, men fikk ståkarakter - hva gjorde da resten for å klare å stryke? Fra mitt ståsted er det helt ufattelig og det gir meg motivasjon. Jeg tenker at jeg i hvert fall har noe å bidra med om jeg klarte å bestå.

For min egen del handler nok i stor grad mye om fasade. Jeg skal på ingen måte si at det overdrevne fokuset på å være vellykket i mediene har all skyld. Men det å ikke nevne det som en faktor er naivt. Det er ingenting i veien med å være flink og vellykket. Det er som regel et resultat av hardt arbeid og er fullstendig fortjent. Det som er feil, er at vi konstant sammenligner oss med andre. Jeg vet i hvert fall at jeg gjør det. Gjør man det bra er det ikke poeng i å være fornøyd, for noen har alltid gjort det bedre. Å tenke på den måten, er det samme som å tenke at man ikke kan gråte over skrubbsår fordi barn i Afrika dør av sult.

Jeg sammenligner meg fortsatt i alt for stor grad med andre og jeg ser fortsatt på C som en helt middelmådig, dog akseptabel, karakter. Jeg har likevel bestemt meg for at det ikke går an å sitte på stedet hvil og forvente at ting på magisk vis løser seg. At jeg for eksempel får en A kun ved å gå på forelesning - for newsflash: det kommer ikke til å skje. 

Jeg må starte med meg selv for å få det bedre, og har derfor begynt å være mer ærlig om hvordan jeg egentlig har det. De fleste jeg omgås daglig vet hvordan jeg egentlig hadde det i fjor. De vet at det gikk dårlig på den ene eksamenen og kjempedårlig på den andre. Og det føles faktisk bedre enn jeg trodde det skulle. At jeg ikke mestrer studiene slik jeg forventet er kjipt å tenke på, men jeg vet at jeg ikke er alene om det, og det blir bedre.

Det er OK at noen på studiet sikter på toppjobber og derfor trenger A i alle fag. Det er OK at de har lest ut pensum før semesteret i det hele tatt har startet. Det er OK at de ikke en gang tar helgene fri. Jeg vil ikke være med på det ekstreme karakterkjøret på jussen. Jeg trenger ikke A eller B for å få jobb, og jeg nekter å føle på dårlig samvittighet fordi jeg ikke sitter på lesesalen fra åtte til åtte på en søndag, men ser en hel sesong på Netflix i stedet. 

Jeg studerer juss, men jussen er ikke livet mitt. Om det medfører at jeg får mindre gode karakterer er også dét helt OK. Faktisk.
Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic

3 kommentarer:

Anonym sa...

Hei,

Dette var akkurat hva jeg trengte idag, og du motiverte meg mer enn noen har gjort på lenge. Og jeg studerer ikke juss engang, langt ifra..

Takk :-)

Marthe Meese Dolmen sa...

Heia!

Så fint å høre at det motiverte deg! Masse lykke til med studiene, uansett hva det måtte være:-)

Anonym sa...

Kult innlegg, kjenner meg igjen i mange av tankene!

Alltid skippertak på vgs. og nå er planen å bruke denne natten på exphil-oppgava. Studerer med. ved UIO nå. (fikk 5 på nynorskeksamen i fjor og tenker fortsatt på hvor dårlig det var annenhver dag, hehe).

Lykke til videre!